Stressfrakturer forekommer hos idrettsutøvere, spesielt de som utsetter seg for gjentatt overbelastning på underekstremitetene. Ved løping utsettes lårhalsen for fire til åtte ganger ens egen kroppsvekt. En teori for utvikling av stressfrakturer er at benresorpsjonen vil øke som respons på økt mekanisk stress, mens nydannelsen av benvev ikke klarer å følge etter.

Stressfrakturer på tensjonssiden av lårhalsen er mer ustabile enn frakturer på kompresjonssiden, i og med at tensjonskrefter kan føre til feilstilling. En stressfraktur på tensjonssiden av lårhalsen kan føre til forstyrret blodforsyning til femurhodet, og behandles med kirurgi. Hvis frakturen er ute av stilling, er det viktig at pasienten får øyeblikkelig hjelp og opereres raskt. Påvises stressfraktur på kompresjonssiden, behandles den vanligvis konservativt i form av vektavlastning med krykker i seks uker før den gradvis belastes igjen. Ved stressreaksjoner kan det være tilstrekkelig med redusert belastning i en kortere periode.

Les mer om epidemiologi, etiologi og patogenese, symptomer og funn, differensialdiagnoser, bildediagnostikk, behandling, oppfølgning og prognose, se her… 

Kilde: Tidsskr Nor Legeforen 2020 doi: 10.4045/tidsskr.19.0201